Kjære regjering, la Norge bli med i Det europeiske Solidaritetskorpset

I 2003 fikk jeg muligheten til å reise til Belgia for å jobbe frivillig i en organisasjon for rehabilitering av ville dyr og fugler. Dette året betydde svært mye for meg, og ble helt avgjørende for mine valg og prioriteringer senere i livet.

Jeg hadde fått høre om European Voluntary Service (EVS) som det het den gangen, allerede året før jeg dro av gårde. Det var kommunens ungdomsarbeider som ga meg informasjonen, og jeg registrerte meg og søkte på 20 ulike prosjekter, uten hell. Derfor valgte jeg å søke meg inn på kriminologi ved UiO, men to uker før skolestart fikk jeg en telefon fra daglig leder ved organisasjonen Opvangcentrum voor wilde dieren en vogels in Oostende i Belgia. Han tilbød meg å starte som volontør hos dem bare to uker senere. Det var både skremmende og forlokkende, men likevel var jeg ikke i tvil. Prosessen var kort, jeg takket ja, søkte utsettelse på studiet og reiste av gårde til mottaksseminaret i Brussel. 

Opplevelsen på mottaksseminaret ble en stor omveltning, og læringskurven var bratt. Der bodde jeg i 2,5 uke på rom med 3 andre jenter fra Taiwan, Sør-Korea og Japan. Allerede her snudde livet mitt seg for godt, men det ville jeg ikke innse før ti år senere. 

Jenta fra Taiwan ble en av mine nærmeste venner dette året i Belgia, og er fortsatt en nær venn. I organisasjonen jeg jobbet måtte jeg daglig forholde meg til alle slags mennesker i ulike livssituasjoner og ulike fysiske og psykiske forutsetninger. Gjennom dette arbeidet lærte jeg at man vet aldri hvem andre er eller hva de er i stand til å utrette før man gir dem en real sjanse. Jeg lærte også at små kulturelle nyanser kan skape enorme konflikter basert på helt absurde premisser. Og jeg lærte hvordan man kan unngå dette dersom man stiller med et åpent sinn. 

Året som frivillig var direkte årsak til at jeg skiftet studie til miljøfag, og deretter beredskap og risikohåndtering. I tillegg tilbragte jeg flere år i Kina og lærte meg kinesisk. Min taiwanske venninne bidro til å inspirere meg til dette, og jeg har også besøkt henne flere ganger opp gjennom årene i ulike hjørner av verden.

Mitt liv og min nysgjerrighet på menneskets natur har sprunget ut av dette oppholdet som knuste min snevre verdensoppfatning.

Jeg har en sterk tro på at det arbeidet som legges inn i det som nå heter Solidaritetskorpset, er med på å skape innovasjonskraft, samhold, psykisk og fysisk velferd og fred i verden. Store ord? Ja, absolutt. Men skal man bygge et fredelig og lykkelig samfunn, må man først tørre å bli kjent med alle lag av samfunn og kulturer, og da er kulturell utveksling en viktig grunnmur!

Jeg jobber i dag som prosjektleder i Egga utvikling. Min jobb er å bygge næringsaktører sterkere gjennom innovasjonskraft, og å bidra til å finne nyskapende løsninger for bedrifter og næringsaktører. Denne jobben kunne jeg aldri hatt eller fungert i om det ikke hadde vært for det året jeg fikk i Belgia som frivillig. Denne muligheten har bokstavelig talt åpnet verden for meg!

Kjære regjering, ikke legg ned dette viktige arbeidet. Vi lever i et internasjonalt samfunn som blir mer og mer globalisert. Da kan vi ikke oppfostre en generasjon unge som for det meste blir kjent med verden gjennom turistreiser eller film og TV. Norske ungdommer må få mulighet til å forstå andre kulturer gjennom å bo og jobbe i andre land, lære seg å kommunisere på tvers av kulturelle skillelinjer, og forstå nye perspektiver. Vi vil trenge deres kompetanse i en verden hvor innovasjon og nytenkning blir avgjørende for å løse bade nasjonale og internasjonale utfordringer!

Norge inn i Solidaritetskorpset nå! 

Skrevet av Anna Hultgren Olsen