Recuerdos para toda la vida

(Minner for livet) 

Etter 13 års skolegang kjente jeg at det var på tide med en pause. De endte med at jeg gikk rett fra skolebenken til et dagsenter for personer med psykisk utviklingshemming i Valencia i Spania. Det ble det beste valget jeg har tatt noen gang!

En samtale med min rådgiver åpnet dørene til en mulighet jeg ikke visste fantes, frivillig arbeid i utlandet gjennom Det Europeiske Solidaritetskorpset. Jeg ønsket meg et friår hvor jeg slapp å tenke på karakterer, lekser og prestasjon, og heller kunne reise og oppleve noe nytt. Gjennom hele videregående jobbet jeg hardt for å oppnå gode resultater, og da jeg gikk studieforberedende var også planen å studere videre etterpå. Hva det skulle være, visste jeg ikke. Det eneste jeg visste, var at jeg var for sliten til å hoppe rett inn i studiehverdagen nå, og jeg ønsket å bruke denne sjansen til å gjøre noe jeg hadde drømt om lenge - å flytte til Spania. 

Fascinasjonen min for Spania og det spanske språket begynte allerede første året jeg lærte spansk på ungdomsskolen. Selv om det ikke alltid var like gøy å pugge spanske gloser og verbbøyninger, interesserte jeg meg veldig for språket og kulturen. Etter seks år med spansk på skolen ville jeg ta steget videre, og målet var å lære meg spansk mer eller mindre flytende. 

Etter en samtale med rådgiveren på skolen, fikk jeg øynene opp for Solidaritetskorpset og alle mulighetene de hadde til å reise ut i Europa for å jobbe frivillig. Jeg dykket inn i et hav av prosjekter, men leste kun om prosjektene som var i Spania. Aller helst ville jeg flytte til sørlige deler av Spania, og en kystby med lange sandstrender takket jeg absolutt ikke nei til. Likevel søkte jeg på prosjekter rundt om i hele landet, og etter noen måneder med søknader og venting, fikk jeg endelig positivt svar - jeg skulle flytte til Valencia! 

Det gikk kun to uker fra jeg fikk tilbudet til jeg satt på flyet, og det å si hadet til alle hjemme i Stavanger, var selvfølgelig trist. Likevel kjente jeg at dette var riktig, og jeg gledet meg skikkelig til å se hvordan mitt nye liv skulle bli! Jeg skulle jobbe på et dagsenter for personer med psykisk utviklingshemming og hadde ingen erfaring med denne typen arbeid fra før. Så jeg var veldig spent, og lurte på hvordan jeg kom til å klare meg når absolutt alt foregikk på spansk.

På busstasjonen i Valencia ble jeg hentet av lederen i organisasjonen min, og vi kjørte til leiligheten der jeg skulle bo sammen med tre andre jenter fra forskjellige land. De jobbet også frivillig gjennom Solidaritetskorpset, men på andre dagsentre enn meg. Jentene viste meg rundt i leiligheten, nærområdet og sentrum av Valencia, og det var en trygghet at jeg kunne spørre dem om alt mulig da de også hadde vært i samme situasjon som meg for noen måneder siden. 

Den første tiden var ganske overveldende. Det var mange nye folk å bli kjent med og jeg kunne være ganske sliten i hodet på slutten av dagen etter å ha snakket spansk i mange timer på jobb, for så å snakke engelsk med de jeg bodde med. Jeg lærte nye ord og uttrykk på både spansk og engelsk hver eneste dag, og jeg innså hvor effektiv språklæring faktisk er når man bruker språket så aktivt. 

Jeg husker spesielt de ettermiddagene jeg, sammen med en av de andre jeg ble kjent med i prosjektet, dro rett ned til stranden etter jobb. Vi hadde med oss teppe eller håndkle til å ligge på, så lå vi og snakket litt, før vi lukket øynene, lyttet til bølgene som skylte inn mot stranden, og sovnet. Vi sa at vi tok en liten «siesta», som vanligvis varte i en halvtimes tid, og det var så deilig å kjenne den lune sanden, ettermiddagssolen som varmet mot huden og at jeg virkelig slappet av etter en dag på jobb fylt med mye lyd og aktivitet.

Både kollegene mine og brukerne på senteret der jeg jobbet, var veldig imøtekommende og ikke minst tålmodige med meg. De var vant til å ha frivillige fra andre land som ikke var helt stødige i språket, da de hadde vært med i ordningen i ti år. Arbeidsoppgavene mine var hovedsakelig å hjelpe der det trengtes, både når brukerne jobbet, deltok i ulike aktiviteter og når de skulle spise lunsj. Etter hvert som jeg ble bedre kjent med brukerne, lærte jeg hva jeg kunne si og gjøre for å få hver enkelt til å smile og le, og jeg ble skikkelig glad i hver og én av dem. 

En av brukerne på dagsenteret var veldig glad i å løpe, og i pausen hver mandag pleide vi å løpe om kapp. Dette ble etter hvert en rutine, hvor han hver mandag tok med seg sine beste løpesko, mens jeg måtte løpe i de slitne crocs’ene mine, noe han alltid gjorde narr av (crocs var en del av uniformen). Vi løp en strekning på kanskje 30 meter, og han passet alltid på å få med enten en annen bruker eller ansatt til å stå vakt og rope «preparados, listos, ya!» (klar, ferdig, gå!), før vi spurtet mot målstreken. Jeg lot som oftest han vinne, men noen ganger stakk jeg selv av med seieren. Når han vant, løp han rundt foran alle med hendene i været og feiret. Han elsket også å gni det inn at jeg hadde tapt hele resten av dagen, kanskje til og med uka, og det var veldig fint å se hvor glad han ble. Når jeg vant derimot, feiret jeg som han, og han tok meg gjerne i hånden for å si gratulerer etterpå. Kappløpene var noe jeg gledet meg til hver uke, minst like mye som han gjorde. Det var så herlig å se hvor mye det betydde for ham, og jeg kommer nok derfor aldri til å glemme disse mandags-kappløpene

Etter en måned på jobb, var det sommerferie. Senteret skulle holde stengt i august, som betydde at jeg hadde fri en hel måned! Jeg var glad for at jeg hadde spart opp penger før jeg flyttet, for nå var det tid for å reise rundt i Spania! Jeg endte opp med å dra alene, da ingen av de jeg bodde med hadde fri samtidig som meg. Det ble altså min første solo-tur, og med tog og buss besøkte jeg flere byer nord i landet, inkludert Barcelona. Selv om jeg var ganske så desperat etter sosial kontakt da jeg kom tilbake til Valencia igjen, syntes jeg turen var en suksess! 

Da ferien var over, flyttet én etter én av romkameratene mine ut, da deres prosjekter var ferdige. For hver person som flyttet ut, kom det en ny frivillig som jeg skulle bo med, og det var med de tre nye jentene jeg hadde det aller kjekkest. Vi var jevngamle og kom veldig godt overens. Når vi ikke var på jobb, fant vi gjerne på ting sammen enten ute eller hjemme i leiligheten. Det kunne være å dra på stranden, lage mat, spise på restaurant eller dra på fest i helgene. I jula bakte vi pepperkaker og hadde en liten julefeiring før to av oss dro hjem for å feire med familien. Vi markerte Valentinsdagen i februar og dro på flere turer sammen både til Portugal og rundtom i Spania. Det var altså drømmekollektivet, og dette ble også en viktig grunn til at jeg trivdes så godt.

I tillegg til leiligheten vår, hadde organisasjonen to andre leiligheter hvor det bodde flere som jobbet frivillig. Innimellom arrangerte lederne møter for alle de tolv frivillige, enten det var for å dele informasjon eller bare for det sosiale. Vi ble dermed godt kjent på tvers av leilighetene og flere av oss fant på ting sammen utenom disse møtene. 

Noe jeg likte godt med å bo og jobbe frivillig i Spania over en lengre periode, var at jeg fikk en skikkelig hverdag med rutiner, noe som skilte oppholdet fra en ferie. En vanlig dag kunne gjerne bestå av jobb etterfulgt av en tur til stranden med venner og til slutt en styrkeøkt på treningssenteret. I helgene var jeg glad i å gå rundt i sentrum, handle eller utforske nye steder. Siden jeg bodde i en ganske stor by, var det alltid noe å finne på, og det beste jeg visste var høytider eller festivaler med parader, musikk og masse liv i gatene. 

Jeg jobbet mandag til fredag fra ni til tre i sommermånedene og til klokken fem resten av året. På torsdagene fikk jeg dra tidlig fra jobb siden jeg hadde spanskundervisning på kvelden denne dagen. Spansktimene var noe jeg gledet meg til, for læreren var veldig flink og jeg syntes det var nytt og spennende å lære spansk på spansk. Læreren forklarte noen småting her og der på engelsk, men det aller meste foregikk på spansk. Det var altså mye muntlig trening i spansktimene, akkurat som på jobb. Etter åtte måneder i Spania hadde jeg blitt mye bedre og ikke minst tryggere på å snakke spansk. Jeg innså fort at det ikke var noen som brydde seg om jeg sa noe feil, for som regel klarte jeg jo å gjøre meg forstått likevel. Jeg gikk fra å tenke ut hvert eneste ord av en setning i hodet mitt før jeg åpnet munnen, til å kaste meg ut i det selv om jeg ikke engang ante hva jeg ville si. Dette gjorde at jeg lærte mye, og de rundt meg var flinke til å prøve å forstå og hjelpe meg med å finne de rette ordene når jeg stod fast. Selv om jeg ennå ikke snakker helt flytende, har jeg hatt stor fremgang, noe som har gitt meg motivasjon til å øve enda mer.

Den siste tiden min i Valencia var vemodig. Siste dag på jobb var tårevåt, og det var veldig vondt å si hadet til kollegene mine og ikke minst brukerne. Vi hadde knyttet sterke bånd så det var utrolig trist å ta farvel med dem, og det gjorde sterkt inntrykk å se at de også var lei seg for at jeg skulle slutte. Etter mange klemmer og tårer på jobb, stod avskjed med både romkamerater og andre venner for tur. Alle samlet seg i leiligheten vår for å dra ut sammen en siste gang. Morgenen etter, noen timer før bussen min skulle gå, hadde de jeg bodde med stelt i stand frokost så vi kunne spise sammen. Vi gråt alle og enhver, og enda mer emosjonelt ble det da de rakte meg et fotoalbum de hadde laget av alle minnene våre sammen i Valencia. Selv om det var veldig vondt, var det også utrolig fint. Jeg visste jo at de vonde følelsene betydde at jeg hadde hatt det kjempefint, og det at de andre også gråt, viste hvor glade de var i meg. 

Så var jeg plutselig på vei hjem, og eventyret var over. Nå sitter jeg igjen med minner for livet, er mye flinkere i spansk og har venner og kjente i både Spania og flere andre land i Europa. Jeg har lært masse av å jobbe på dagsenteret og savner brukerne hver eneste dag! Planen er å reise og besøke dem om ikke så alt for lenge, kanskje til og med som en overraskelse. I tillegg vil jeg reise rundt og besøke vennene mine der de bor nå, for de fleste er også ferdige med prosjektene sine og har reist hjem igjen. 

Jeg føler meg veldig heldig som har fått reise og jobbe frivillig gjennom Solidaritetskorpset. Det er en utrolig god mulighet til å oppleve noe helt nytt og bli kjent med masse nye folk samtidig som du gjør noe fint for andre og lærer språk. I tillegg er det helt gratis, noe som gjør at alle som har lyst kan delta. Jeg håper at du som sitter og funderer på om du skal dra eller ei, sender søknaden din og får en like uforglemmelig og nydelig opplevelse som det jeg har fått. God tur!