Kunsten å bygge en trollsti i Kokkola

I august 2019 dro Aylin Sabrina Cicek på et frivilligopphold i en liten by i Finland via Solidaritetskorpset. Dette er opplevelsen hun hadde der, og grunnene til at hun anbefaler alle å gjøre et lignende opphold.

Kan du starte med å fortelle litt om oppdraget du var på? 

Det var et fire-ukers oppdrag i Kokkola, Finland. Oppgaven vår var å lage poster for en trollsti som fantes i byen. Det innebar blant annet keramikk, maling, bygging, fotografi, og masse andre kreative oppgaver. 

Hva var grunnen til at du reiste på oppholdet? 

En person fra Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) var og snakket på arbeidsplassen min, og så snart hun startet å beskrive programmet visste jeg at jeg måtte delta. Så etter presentasjonen gikk jeg opp og snakket med henne, og vi beholdt kontakten etterpå. Det var hun som tipset meg om oppdraget i Kokkola.  

Hvor mye kontroll hadde dere selv over arbeidet? 

Trollstien var basert på finske folkeeventyr, så vi fikk generelle instruksjoner om hva postene skulle handle om og hva de kunne inneholde. Men hva vi faktisk lagde og hvordan sluttresultatet så ut lå i våre hender. 

Hvordan var det sosialt? Møtte du noen nye venner? 

Jeg var en av ni frivillige som jobbet med prosjektet. Vi kom fra ulike land i Europa, og det var bare en annen nordmann der. Vi bodde sammen i et hus, så vi ble godt kjent med hverandre. Det var så fin stemning oss imellom, og vi var egentlig bare en gjeng med likesinnede mennesker. Det var flere ganger vi hadde samtaler til klokken to på natta selv om vi skulle opp tidlig dagen etter, bare fordi vi ikke klarte å rive oss vekk. Jeg har fremdeles kontakt med åtte av de andre frivillige, tre av dem på en daglig basis. Egentlig skulle vi besøke hverandre i år, men covid satte jo en stopper for det. Men den andre norske frivillige har vært på besøk hos meg, som var koselig! 

Hvilken effekt hadde prosjektet på lokalmiljøet? 

Trollstien var først og fremst for barn, men vi merket at den fikk en del oppmerksomhet i byen generelt. Det ble litt et samlingspunkt, tror jeg. Folk spurte om vi var en del av de frivillige som jobbet med stien, og virket nysgjerrige. På åpningsdagen kom det masse barn, pluss at lokalavisen kom og laget en sak om det. De frivillige kledde seg ut og tok del av attraksjonen. Jeg måtte dra hjem litt tidligere, men har inntrykket av at det var en suksess! 

Lærte du noe nyttig under oppholdet? 

Jeg gikk på språkkurs og lærte meg litt finsk. Fire av de frivillige snakket ikke så mye engelsk, så det var en interessant læring å finne måter å kommunisere med dem. Vi fikk det til å funke! Det var en spennende utfordring å bo sammen med fremmede og å kommunisere på mer uvante språk.  

Det viktigste jeg lærte meg var nok likevel hvor mye jeg får til. Jeg følte at jeg trengte å vise meg selv at jeg klarte et sånt opphold, ettersom jeg har hatt en del utfordringer opp gjennom årene og fremdeles sliter med visse helseplager. Oppdraget i Kokkola føltes inkluderende, siden de har hatt folk i rullestol, folk som ikke kan engelsk, og at det ikke var noen krav på utdanning eller arbeidserfaring. Det ga en så god mestringsfølelse å klare det, selv om jeg måtte dra hjem litt tidligere.

Var det noen utfordringer med oppdraget? 

Jeg var nervøs før jeg dro, og det var faktisk nesten så jeg ikke reiste. Jeg var så usikker på hva jeg kunne bidra med til en så kreativ ting. Jeg har mest erfaring med sang, ikke så mye med håndarbeid, så det var definitivt en ny utfordring. Jeg har også opplevd mobbing, som gjorde meg nervøs for om de andre skulle like meg. Men jeg bestemte meg for å dra allikevel fordi jeg ville møte nye mennesker, rømme fra min egen hverdag, og alltid har villet jobbe frivillig. Da jeg kom dit alene på kvelden og stod utenfor huset i mørket husker jeg at jeg krisetenkte skikkelig, og tenkte at dette ikke kom til å gå. Men jeg gikk inn og la meg, og da jeg våknet dagen etter så luktet det høst og kaldt, og tankene snudde helt om til at dette kom til å bli bra. Så det var et stort skifte over natten der. Og så var alle så åpne og velkommende, så det viste seg å ikke være noe å være redd for. Jeg er så glad nå for at jeg dro! 

Hadde du anbefalt et opphold med Solidaritetskorpset til noen andre? 

Definitivt! Alle unge mennesker burde få oppleve noe sånt. Man får møte mennesker fra andre kulturer, gå utenfor sin komfortsone og lære om ting man ikke visste fantes. Man er så ung når man skal velge videregående-linje og hva man vil gjøre i livet, pluss at jeg lærte så mye mer på dette oppholdet enn jeg gjorde på videregående. Det var en merkelig men fantastisk opplevelse. Jeg har fremdeles vanskelig med å tro på at det faktisk skjedde! Det har også skapt en domino-effekt i livet mitt hvor jeg har startet å tro mer på meg selv og hva jeg får til. Jeg håper å kunne reise tilbake til Kokkola en gang, det stedet har en spesiell plass i hjertet mitt. Jeg håper også å kunne dra på et lengre prosjekt med Solidaritetskorpset. Jeg er ikke ferdig med å være frivillig!  

Sist men ikke minst: Har du noen tips til de som vil ut på et lignende opphold? 

Hm, det beste tipset mitt er nok dette: Enten så går det bra, eller så går det over, og da går det jo bra likevel. Men det er også viktig å tørre å spørre om hjelp, å følge magefølelsen, og å huske hvorfor man dro dit. Og mest av alt: Ha det gøy!