Hvorfor er European Solidarity Corps for dyrt for rike Norge?
Kjære regjering, dere har valgt bort Norges deltakelse i Det europeiske solidaritetskorpset. Dere ønsker ikke lenger at norske ungdommer skal få jobbe frivillig i et annet land i Europa. Men vet dere egentlig hva dere sier nei til?
Frivillig arbeid i utlandet er ikke som turistreiser for late ungdommer som ikke vil betale selv. Det er en unik mulighet til å lære nye ferdigheter, utvide horisonten, få nye perspektiver og å bli mer selvstendig. Ingen nasjonale tiltak kan erstatte effekten av å ta steget ut i det ukjente, og ikke noe annet initiativ kan gi en brattere læringskurve. Det er en grunn til at det store flertallet som har deltatt på dette programmet i ettertid deler livet sitt inn i et «før» og et «etter».
Jeg var 25 år og halvveis i læretiden som barne- og ungdomsarbeider. Jeg hadde brukt til sammen 9 år på å komme dit, og ting var endelig begynt å stabilisere seg etter år med psykiske lidelser, turbulente familieforhold og selvskading. En fredag ettermiddag fikk jeg en telefon med et tilbud om å delta på et prosjekt i Nederland, der jeg kunne jobbe som frivillig sammen med andre ungdommer fra hele Europa. Jeg fikk ikke lang tid til å tenke meg om, siden noen hadde trukket seg i siste liten og de måtte få inn en deltaker så fort som mulig. Jeg tenkte på det noen få timer, snakket med samboer og ringte opp igjen og takket ja.
Jeg har aldri reist mye. Det har jeg ikke hatt økonomi til, og i tillegg opplevde jeg det som ubehagelig og litt skremmende å være langt hjemmefra. Jeg innså ganske fort at jeg hadde takket ja til noe jeg egentlig ikke var trygg på eller følte meg spesielt klar for. Jeg visste lite om prosjektet, men tok likevel sjansen på at det kunne bli positivt for meg. Jeg valgte å ikke kjenne på angsten som gnaget i magen for å gå inn i det ukjente, vekk fra det trygge som endelig hadde begynt å eksistere i livet mitt.
Da avreisedagen kom var jeg så stresset at jeg glemte å ta på meg sko. Men siden jeg skulle være borte i fem uker kunne jeg bytte tøflene i joggesko fra bagasjen før jeg gikk inn på flyplassen. Der møtte jeg jenta jeg skulle reise samme med, ei jeg hadde møtt før og sett før, men som jeg ikke kjente på noen måte. Vi reiste ned til Nederland, klarte å navigere oss i feil retning, men fant til slutt fram til villaen ved Don Bosco i Rijswijk. Der ble vi møtt av hyggelige frivillige som viste oss sovesalen og gav oss en liten omvisning av villaen som skulle være hjemmet vårt de neste fem ukene.
Usikkerheten gnaget mye den første dagen, men allerede etter noen timer begynte den å smelte vekk. Jeg, som alltid foretrekker rolige kvelder hjemme framfor å være ute, bodde plutselig med 23 fremmede ungdommer fra 11 ulike land som alle var helt forskjellige fra hverandre. Vi ble kjent både på godt og vondt, men heldigvis aller mest på det gode. Jeg ble også godt kjent med flere lokale som jobbet der i fritiden sin, samt flere fra andre land. Vi bodde sammen, sov i køyesenger, laget mat sammen, jobbet på samme senter for barn og unge og reiste rundt og opplevde Nederland sammen. Samtidig brukte vi ettermiddager og fridager på å slappe av på fellesrommene, padle i båten på innsjøen eller sykle til stranden og bade. Jeg var med på Waterpop, en festival i Waterringen utenfor Rijswijk, siden vi ble kjent med noen som jobbet der og kunne skaffe oss rabatterte billetter. Vi kom oss til Rotterdam og utforsket byen på City Safari. I tillegg laget vi et opplegg for barn og unge som gav dem en følelse av å få oppleve verden utenfor Nederland. Fire år seinere leker de fortsatt «Haien kommer» på Don Bosco Rijswijk.
Alt dette var mulig fordi det oppegående, rike landet jeg bor i gav meg muligheten. De valgte å investere i min og mange andre ungdommer sin framtid slik at jeg kunne vokse, lære og utvikle meg som menneske. Fortsatt sitter jeg igjen med følelsen av å ha opplevd noe helt magisk. Jeg ble dratt ut av komfortsonen og fikk muren jeg hadde brukt mange år på å bygge opp rundt meg brutalt revet ned, på en trygg og god måte.
Etter prosjektet fulførte jeg læretiden min, med nye kunnskaper, nytt mot og større trygghet på meg selv. Jeg jobber i dag i skolen, med samme typen elever som jeg en gang var. Jeg jobber med de som trenger muligheter som ligner på den jeg fikk. Elever som trenger å oppleve selvstendighet innenfor trygge rammer, som trenger å få nye perspektiver gjennom å besøke andre land og møte andre kulturer, men ikke har rammene for å klare det alene.
Muligheten jeg fikk står nå i fare for å forsvinne, fordi regjeringen mener det koster for mye penger. 30 millioner i året er enormt mye penger for meg, men det er ikke så mye for regjeringen. Ifølge en artikkel på OsloMet sitt fagarkiv så kostet det samfunnet over 8 milliarder kroner i året at mennesker sliter med depresjoner og angst. Om ikke vi har tilbud som frivillig arbeid gjennom Solidartitetskorpset vil denne summen garantert øke betraktelig. Vi som selv har opplevd dette, og vi som jobber med ungdommer med disse utfordringene, ser at prosjekter som dette er helt livsnødvendige for å hjelpe framtidens ungdom til å komme seg opp og fram her i livet. De trenger å oppleve mestring og selvstendighet, og de trenger å få møte andre kulturer og virkeligheter som kan snu opp ned på deres oppfatning om seg selv og egne muligheter. Og de trenger å få oppleve det samholdet som bare kan oppstå når man kastes inn i en situasjon der man må samarbeide og leve tett på ungdommer fra mange forskjellige land og kulturer.
Det er flott at regjeringen velger å bruke penger på andre tiltak for barn og unge, men det er en katastrofe om dere velger vekk et så kraftfullt tiltak som frivillig arbeid gjennom Det Europeiske Solidaritetskorpset. Dere vet virkelig ikke hva dere sier nei til. Kjære regjering, hør på oss som har opplevd dette, og oss som jobber med ungdommer som sliter, og som ser hvor viktig og nødvendig dette er. Dere snakker om utenforskap og psykiske utfordringer hos unge, uten å se dette fantastiske verktøyet som har bidratt til å snu en negativ spiral for svært mange. Hvis penger er temaet, tenk på hva disse ungdommene kan komme til å koste samfunnet i framtiden om de blir fratatt denne helt unike muligheten.
Skrevet av Marianne Ankjær-Jensen