Det beste året i ditt liv

Da jeg gjorde mitt frivilligopphold i Luksemburg i 2016 skulle det bli det beste året i livet mitt. Lite visste jeg at en depressiv episode lå og ventet rundt hjørnet. Dette er hva jeg gjorde, og hva du kan gjøre om det samme hender deg.

I slutten av mai 2016 svevde jeg på en sky. Jeg var klar med videregåendeeksamenene, og dermed 13 år med rullende skolegang. Verden åpnet seg framfor meg, og jeg så mot horisonten med spenning og forventning. Lite visste jeg at fem måneder senere kom jeg til å måtte kjempe meg opp av sengen etter netter brukt på å ligge og stirre i taket, at tankene mine kom til å kjennes som en virvelvind av mursteiner og kroppen som et skinn fylt med bomull. For hjernen er et skjørt organ, og man vet aldri når den kommer til å vippes av pinnen. Men det er derfor det er så viktig å vite hva man skal gjøre når det skjer, særlig om man er mange tusen kilometer hjemmefra.

Jeg var en av de som gjorde det bra på skolen, og mulighetene lå som et smørgåsbord fremfor meg. På godt og ondt var mine interesser like spredde, så etter mye om og men og googling bestemte jeg meg for å ta et frivilligopphold på cirka et år, for å få litt luft og mer tid til å reflektere over hva jeg ville i livet. Jeg søkte rundt, og fikk til slutt et tilbud om å komme til Luxemburg i et år og arbeide for en teatergruppe med psykisk funksjonsvarierende skuespillere. Jeg takket ja, og i juni satt jeg i mitt nye rom på en omgjort gård i Dudelange og skrev en liste over alle de praktiske tingene jeg måtte ordne.

Jeg ble raskt kjent med en mengde koselige folk. Huset jeg bodde i hadde herlige hippie-vibber, og jeg ble tatt varmt imot av mine romkamerater. Jeg lærte meg å dumpstre, vi organiserte fester og vi satt og snakket om alt og ingenting. Jeg ble også kjent med frivilligfelleskapet i Luxemburg (det er et knøttlite land, så man ble kjent med dem alle). Jusstudenten fra Portugal, den trivelige italieneren som alltid snakket om landsbyen sin, vagabond-romaneren, tyskerne og franskmennene. Alle de mange tyskerne og franskmennene.

Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor det hendte. Kanskje var det at min kultur var så ulik fra og ukjent for de andre at jeg aldri helt passet inn, eller at jeg var for introvert for mitt eget beste, eller at jeg bodde i et annet hus enn de andre frivillige, eller bare gener. Uansett hva årsaken var merket jeg at det etterhvert ble mer og mer vanskelig å sovne om kvelden. Om dagen på jobben kunne jeg sone ut og sitte og stirre in en vegg i et kvarter før jeg klarte å vekke meg selv. Jeg var sliten hele tiden og takket nei til sosiale aktiviteter, helt til invitasjonene minsket og til slutt forsvant. Jeg isolerte meg på rommet mitt, redd for å vise ansiktet jeg ikke hadde orket å vaske og klærne jeg ikke hadde orket å skifte, redd for å si noe teit, for å være annerledes. Jeg gjorde plutselig ingenting annet enn å gå på jobben og dra hjem, og arbeidsdagen bestod oftest av å sitte og late som jeg holdt på med noe mens jeg prøvde å tvinge en tanke gjennom kvikksanden i hodet mitt. Jeg hadde kronisk vondt i brystet, tanker om døden, angstanfall og gråt stort sett hver dag. Det føltes som om verden hadde kollapset og most meg under ruinene.

Da jeg først nevnte hvordan jeg følte meg for sjefen min, sa hun det altfor mange dessverre sier til folk som er deprimerte. Det startet med en mild oppmuntring om å se på den lyse siden, små kommentarer om alvorlig fysisk syke folk de kjente, oppmuntringer om å prøve yoga eller mer grønnsaker eller jogging. Jeg har nådd punktet i fortellingen hvor jeg må fortelle at min frivilligoppholdshistorie ikke endte når det skulle, med tårefylte klemmer og løfter om å holde kontakt. Da jeg fortalte, tre måneder før oppholdet mitt var over, at jeg ikke orket mer og måtte dra hjem, ble nyheten møtt av småfrustrerte miner og oppgitte, hevede skuldre. Jeg satte meg på flyet full av skam, uten å si farvel til vennene jeg uansett hadde overbevist meg selv om at hatet meg.

Jeg dro hjem. Om jeg hadde visst hva som skjedde med meg og hva jeg kunne gjøre med det, kanskje jeg hadde kunnet bli. Eller kanskje jeg uansett måtte dratt. Men faktum er at jeg aldri kommer til å vite det. For jeg visste ikke hva som var galt med meg, og trodde ikke at jeg kunne skylde på noen sykdom. For noe av det som gjør depresjon farlig er at det overbeviser deg om at du ikke er syk bare lat, eller dum, eller ond, eller dårlig. Med det sagt, hjalp det å komme hjem. Å oppsøke en psykolog på familiens oppmuntring og gå igjennom en behandling hjalp også. Og nå, i mitt 3. år av psykologistudier, kan jeg se tilbake på den perioden og vite hva som skjedde. Og hvor vanlig det er. En femtedel av alle mennesker kommer til å oppleve en depressiv periode en gang i sitt liv. Det er den nærmeste psykiske ekvivalenten til influensa. Men bare en prosentandel av disse menneskene søker hjelp. Hadde jeg vært ærlig ovenfor meg selv om hva jeg følte tidligere, hadde kanskje mye vært annerledes.

Det kan på overflaten virke ironisk at jeg valgte profesjonsstudiet i psykologi, med tanke på min historie. Men for meg går de hånd i hånd. Ved å lære mer om måtene hjernen kan feilmanøvrere har jeg lært mer om meg selv, verden rundt meg og hvordan jeg kan være en bedre venn og person. En av de viktigste tingene jeg har lært meg er at ingen mental lidelse er uhelbredelig, og uansett hvor ensom man føler seg er det mange som har følt det samme før. Med det sagt, har jeg også lært meg at depresjon er verdens dødeligste sykdom, og dreper en million mennesker i året (for ikke å snakke om de 20-30 millionene som prøver men «feiler»). Ubehandlet er depresjon like farlig som en kreftbylle. Heldigvis finnes det gode behandlinger.

KAT (Kognitiv Adferds-Terapi) har en høy reliabilitetsgrad for behandling av depresjon. En KAT-behandling kan utføres av en psykolog, men også av en kurator, en samtaleterapeut eller andre som arbeider innom psykoterapi. Det finnes en myriade ulike behandlingsformer, så om den første terapeuten og/eller behandlingen ikke fungerer, ikke mist troen; du har bare ikke funnet modellen som fungerer for deg enda. Under et opphold med solidaritetskorpset har du en forsikring som kan hjelpe deg å dekke utgiftene.

Anvend deg også av mentoren din; ofte kan det hjelpe å bare snakke med noen som deler din kultur (særlig om du, slik jeg var, er den eneste fra ditt land/din region der du oppholder deg). Det kan også være verdt å sjekke om Sjømannskirken finnes i nærheten av deg; der kan du få støtte og hjelp med det meste, og selv om det er en kristen organisasjon kreves ikke kristen tro for å komme dit. Videre finnes Mental Helses Hjelpetelefon og Kirkens SOS, to anonyme hjelpelinjer/chatter som er åpne døgnet rundt, samt UngHjelp, en organisasjon med en online chat hvor man kan dele sine tanker med andre ungdommer. Om man får det til, er trening, frisk luft, sosialt samvær og meningsgivende hobbyer noe som har utrolig god effekt på ens mentale helse. Om man er på et punkt der man ikke orker slikt, finnes de ovenstående ressursene tilgjengelig.

Å være på et frivillig opphold i utlandet er utrolig givende på så mange måter. Man lærer seg nye språk, om nye kulturer, man møter mennesker man aldri ellers hadde møtt og man får et helt nytt perspektiv på seg selv og virkeligheten man kommer fra. Det er også tøft, særlig om man er ung og aldri før har bodd i en annen by enn sine foreldre, for ikke å snakke om i et annet land. Men tøffe ting er ikke umulige så lenge man vet hvordan man kan løse dem. Jeg håper denne teksten har hjulpet deg om du sitter og sliter med noe lignende (eller noe helt annet) langt fra alle du er glad i, eller om du snart skal ut på spennende eventyr og nå vet hva du bør være obs på. Jeg er utrolig glad for at jeg valgte å dra ut på et frivilligopphold, for selv om det var hardt lærte jeg også meg selv å kjenne på en helt ny måte, og fikk verdifulle innsikter som har latt meg vokse og lar meg fortsette å vokse som en person. Derfor vil jeg oppmuntre deg til å gjøre det samme, men også til å være snill mot deg selv. Frivillighet er tøft og fint. Som livet.

Skrevet av Mar Dokken