Aleksandars historie

Jeg ble voksen som 27-åring!

Aleksandars historie fra frivillig arbeid i Trondheim

Året i Trondheim var fantastisk! Menneskene, byen, fargene og latteren… Det har merket meg, og det er jeg veldig glad for. Dagene mine var alltid fulle, både med aktiviteter på voksenopplæringssenteret, Aktivitetsskolen og med venner på fritida. Ingenting virket for vanskelig eller kjedelig for meg; tvert imot, det var veldig gøy!

For meg begynte det hele i 2009. En av mine nærmeste venner fortalte meg at han skulle bo i Polen i ett helt år. Gratis, med alle utgifter dekket. Til og med lommepenger skulle han få. Wow! Han hadde selv funnet fram til informasjonen om Det europeiske solidaritetskorpset (som den gangen het European Voluntary Service – EVS) Prosjektet hans gikk ut på at han skulle jobbe frivillig på et bibliotek i Wroclaw (Polen). For meg var dette nesten vanskelig å tro på, det hørtes for godt ut til å være sant.

Jeg spurte og gravde, og kameraten min fortalte. Siden erfaringen hans var så positiv, bestemte jeg meg for å søke på så mange prosjekter jeg kunne, i håp om et positivt svar fra ett av dem. Jeg sendte 20 søknader, til prosjekter over hele Europa. Og jeg fikk positivt svar fra Trondheim, Norge.

Jeg er født og vokste opp i Makedonia, et lite og fattig land. Et samfunn der du ofte ikke har mulighet til å flytte fra foreldrene dine, og hvor du ikke har mange muligheter til å reise. Å ha et pass fra et land utenfor EU gjorde ikke saken enklere. Før jeg dro til Norge hadde jeg faktisk bare fløyet én gang, og da var jeg 2 år gammel.

Helt fra jeg var veldig ung har jeg vært interessert i å reise, se ulike steder, oppleve forskjellige kulturer og møte mennesker med ulike livshistorier. Før jeg fikk høre om programmet for frivillig arbeid i utlandet hadde jeg ikke mulighet til å gjøre så mye av det som jeg ønsket. Informasjonen jeg fikk fra kameraten min førte plutselig til at drømmen kom innenfor rekkevidde.

Jeg dro til Trondheim på svært kort varsel. En av de frivillige i prosjektet måtte plutselig reise hjem på grunn av en hendelse i familien. Jeg hadde bare noen dager å pakke, og så var jeg på vei mot det nye eventyret mitt. Så langt unna hjembyen min, helt alene, og alt for første gang.

Fra hjembyen min Skopje tok jeg buss til Thessaloniki i Hellas, deretter fly til Bergen, og derfra videre til Trondheim. Jeg landet i Trondheim den 28. april, og det snødde! Jeg hadde ikke forventet det, ikke i det hele tatt. Det ble noen skumle første dager, må jeg ærlig innrømme. Det var vintervær i begynnelsen av mai, og jeg klarte også å gå meg vill, litt utenfor byen, på min andre dag! Men der slutter også alle de negative opplevelsene jeg hadde i løpet av i min tid i Trondheim. All mine tvil og usikkerhet, følelsen av å være fortapt og forvirret, de varte ikke lengre enn et par dager. For hver dag som gikk følte jeg meg tryggere og mer hjemme i mitt nye liv i Trondheim.

For mitt frivillige prosjekt kunne jeg nok ikke valgt et bedre sted enn Trondheim. En studentby, verken for stor eller for liten, med nærhet til både natur og hav. Det tok ikke lang tid før jeg falt til ro

Jeg ble innlosjert i et hus hvor jeg hadde mitt eget rom og delte kjøkken med noen flere frivillige og studenter ved NTNU. Stedet var hyggelig og de andre som bodde der var vennlige og hjelpsomme. Det var første gang jeg bodde alene, og på toppen av det, i et fremmed land. Jeg var 27 år gammel, og absolutt ikke for ung for denne utfordringen. Men å få slike erfaringer, å modnes og å bli selvstendig ble på mange måter en litt forsinket prosess for meg. Det skjedde da jeg fikk mulighet til å jobbe frivillig i Trondheim.

Å vaske klær, å handle og lage mat til meg selv, alt dette var nytt for meg. Likevel ble jeg overrasket over hvor fort jeg tilpasset meg den nye situasjonen. Jeg ble vant til å ta ansvar for meg selv i løpet av bare noen få uker. Etter den første måneden ble jeg ganske flink på kjøkkenet og begynte faktisk å kose meg med å vaske klær.

Arbeidet bestod av at jeg hjalp til på et voksenopplæringssenter og på AKS på en lokal skole. Jeg trivdes svært godt med begge deler. På voksenopplæringssenteret tilbragte jeg dagen med mange forskjellige mennesker, i alle aldre. Det var mennesker fra hele verden, med forskjellig bakgrunn og livshistorier. Å operere i et slikt mangfold var også nytt for meg, Makedonia er et land med svært få innvandrere. Arbeidet på voksenopplæringen ble en fantastisk mulighet for meg til å lære om forskjellige kulturer. Sannsynligvis var dette min mest verdifulle opplevelse under hele prosjektet. Ikke bare fikk jeg oppleve og lære om den norske kulturen, men jeg fikk jobbe med mennesker fra Somalia, Etiopia, Syria, Thailand og mange andre steder. Jeg fikk også mange venner som jeg fortsatt er i kontakt med, etter alle disse årene.

Noen møter gjorde et spesielt sterkt inntrykk. Jeg ble kjent med en 60 år gammel mann fra Etiopia, som delte livshistorien sin med meg. Jeg ble sjokkert over alle kampene hans, og alle utfordringene han hadde møtt for å komme seg til Norge. Målet med alt var å kunne gi barna sine en bedre fremtid. Hans historie gjorde stort inntrykk på meg, og endret mitt syn på livet og verden.

På skolen fikk jeg erfaring med å jobbe med barn, noe som også var veldig positivt for meg siden jeg er utdannet lærer. Jeg snakket ikke norsk på den tiden, men jeg klarte likevel å finne måter å kommunisere med barna på.

Arbeidet var veldig fleksibelt. Noen ganger hjalp vi til i kiosker, på fotballkamper og konserter, noe som også var veldig gøy. Alt i alt var det ikke så slitsomt, men det var nye erfaringer og veldig interessant for meg.

Prosjektet mitt i Trondheim varte i 8 måneder. I jula satte jeg meg på et fly hjem igjen. Følelsene var blandede: jeg gledet meg til å komme hjem, men følte allerede da på et savn til tiden og livet i Trondheim. Men en ting var sikkert, jeg dro hjem som en forandret person. Muligheten til å bo alene, langt hjemmefra, hadde gjort meg mer moden og selvstendig. Jeg følte at jeg hadde lært mer om mennesker og verden, og om meg selv og livet, i løpet av de 8 månedene enn i de 27 årene før. Jeg ante ikke da at jeg hadde blitt introdusert til det som kon til å bli mitt nye hjemland. Men jeg visste at den hadde forandret meg og livet mitt.

Nå, 12 år senere, bor jeg sammen med familien min i dette vakre landet. Kona mi reiste også til Norge som frivillig for mange år siden, og også hun opplevde at opplevelsen forandret henne og åpnet nye muligheter. Programmet for frivillig arbeid har endret retningen i livene våre.

Aleksandar jobber nå 40% med Eurodesk, et nettverk under Erasmus + for informasjon om muligheter i utlandet for ungdom. Du kan kontakte han om du ønsker informasjon om ulike programmer for ungdom, eller om du ønsker å høre mer om hans erfaring som frivillig i Norge. Aleksandar kan også holde presentasjoner om sin opplevelse, snakke med ungdomsgrupper, og veilede enkeltungdom.