Det europeiske solidaritetskorpset lærte meg å tenke som Pippi Langstrømpe!

Frivillig arbeid gjennom Det europeiske solidaritetskorpset har gjort meg tryggere og mer uredd som menneske. Hvorfor vil regjeringen nå ta dette tilbudet fra norske ungdommer når utenforskap og fremmedfrykt står på dagsorden?

I over 20 år har norske ungdommer hatt mulighet til å reise til utlandet og jobbe som frivillig gjennom programmet Det europeiske solidaritetskorpset (European Solidarity Corps). Jeg var en av dem. Men nå har den norske regjeringen bestemt seg for å ikke delta i programmet fremover.

Jeg var så heldig at jeg fikk muligheten til å reise til England som frivillig. Det var faktisk moren min som fortalte meg om muligheten for første gang, hun er rådgiver på vgs i Kautokeino. Siden kontaktet jeg Tvibit i Tromsø, som hjalp meg med det praktiske.

I den sjarmerende byen King’s Lynn i Norfolk i England begynte mitt eventyr. Jeg var fylt 30 år men var likevel lysten på å lære noe nytt og å gjøre noe helt annerledes enn det jeg hadde gjort før. I organisasjonen Volunteering Matters fikk jeg være med på å støtte voksne med funksjonsnedsettelser i forskjellige arbeidssituasjoner. Vi var med dem og plantet blomster, bakte kaker, jobbet i butikk og på museum og plukket søppel. Jeg fikk være med i mange ulike situasjoner, noe som gjorde at jeg fikk se flere ulike sider av tilbudene som ble gitt. 

Opplevelsen i England har satt sterke spor, og jeg har etablert varige kontakter. Gjennom prosjektet ble jeg kjent med min nåværende bestevenninne, som bor i Albania. Vi fant fort ut hvor like vi er, selv om vi er vokst opp i to forskjellige land. Jeg savner å le med henne så høyt at tårene bare triller, de gode rådene hennes og de fine samtalene om hvor heldige vi var at vi havnet på samme prosjekt. Fortsatt har vi nesten daglige samtaler via Facetime og andre medier. 

Å bli kjent med mennesker fra mange ulike steder i verden var noe av det beste ved prosjektet. Jeg bodde i et internasjonalt kollektiv med fem andre frivillige fra Østerrike, Tyskland, Albania og Sør-Korea. Jeg savner dem masse, og hadde det ikke vært for covid-19, så hadde det blitt mange turer til England og andre land nå. I sommer skulle jeg til Albania og Sør-Korea, land som jeg neppe hadde besøkt om jeg ikke hadde deltatt på dette prosjektet. Men selv om det ikke blir noen reise nå har vi holdt kontakten via nettet, og slik har jeg fått et unikt innblikk i koronalivet i andre land.

Rasisme og fremmedfrykt er et problem i hele verden, det ser vi nå tydeligere enn noen gang. Å bli kjent med kulturene og menneskene man frykter eller har fordommer mot, er den beste medisinen mot dette. Vi må bli kjent med kulturene vi frykter. Ikke gjennom å lese artikler, se filmer eller beskue kulturer fra et turist-perspektiv. Men ved å bo i et samfunn over tid, leve tett på menneskene som bor der, og ta del i deres hverdag. Først da kan man se verden med andres øyne, og forstå deres virkelighet.

Å bli så godt kjent i et annet samfunn har også fått meg til å se på mitt land og de muligheter og tilbud vi har hjemme med nye øyne. Gjennom de mange samtalene med kolleger fra forskjellige land fikk jeg også kunnskap om deres land, samfunn og kultur. Norge har en samfunnsstruktur vi kan være stolte av. Derfor er det viktig at ungdom fra andre land kan komme til oss å få kjennskap til våre kulturer og vårt demokrati. Vi blir mer og mer knyttet til den internasjonale arena, og det er derfor viktig at Norge støtter en arena der ungdom kan møtes og bli kjent med hverandres samfunn. Det vil være en styrke for alle i fremtiden.

Jeg har helt klart blitt tøffere etter å ha jobbet som frivillig i England. Jeg har ikke bare fått minner og opplevelser for livet, jeg har utviklet meg som menneske. Ofte føler jeg meg litt som Pippi Langstrømpe, og tenker «det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert». Jeg har blitt uredd og bøyer ikke av når jeg møter utfordringer. Prosjektet i England har gjort meg tryggere og mer robust, både privat og profesjonelt. Jeg har fått oppleve nye steder, blitt kjent med andre kulturer, og jeg har utviklet meg. Minnene og opplevelsene vil jeg ta med meg for resten av livet. Og jeg har lært å sette ekstra stor pris på de menneskene jeg har i livet mitt.

Hvorfor ønsker regjeringen å velge bort Norges deltakelse i Det europeiske solidaritetskorpset, forstår jeg ikke. Dette er en opplevelse som har formet og definert meg, og som jeg aldri ville vært foruten. Jeg syns at det er synd hvis regjeringen tar dette programmet og tilbudet fra norske ungdommer. Heldigvis er det aldri for sent å snu, og jeg vil oppfordre regjeringen til å la Norge bli med i Det europeiske solidaritetskorpset!

Skrevet av Biret Inga Kemi