Fra dropp-ut til ny karriereplan: Et eventyr med frivillighet i Europa

Er det noe jeg aldri kommer til å angre på, så er det at jeg deltok på EUs frivillighetsprogram. Gjennom Det europeiske solidaritetskorpset fant jeg en meningsfylt karrierevei, venner for livet, flotte minner og en fantastisk kjæreste.

Jeg trodde jeg hadde funnet min vei i livet. Jeg skulle bli journalist, og med skriveblokk og penn skulle jeg undersøke samfunnet og bidra til å holde folk oppdatert på hva som rører seg i verden. Etter et og et halvt år dro jeg på utveksling til Bulgaria med studiet mitt. Jeg fikk føle på det store kulturmangfoldet, og ble kjent med studenter fra vidt forskjellige kanter av verden. Familien til flere ukrainske og georgiske studenter hadde solgt hus og hjem for å gi utdannelse til barna sine. Det gjorde inntrykk. Hest, kjerre og kusk ble brukt til varetransport, og var et vanlig syn i bybildet. Hver dag så jeg romfolk og deres familier, som plukket søppel fra søppeldunker, sorterte det og solgte det videre. 

Kontrasten ble stor da jeg kom tilbake til Norge, og jeg følte at samfunnet og menneskene beveget seg veldig på overflaten. Jeg skrev artikler om en hund som hadde bursdag, leger som klagde på arbeidsforholdene, og en kommune som igjen gjorde en stor feil. Innblikket i et EU-land med mye større problemer gjorde meg til en urolig journaliststudent, og til slutt valgte å droppe ut av utdanningsløpet. 

Den første gangen jeg fikk høre at det fantes et europeisk frivillighetsprogram hvor alle utgifter dekkes trodde jeg det var tull, men dette stemte faktisk. Deltakerne får også gratis språkkurs og oppfølging fra en egen mentor. De får til og med lommepenger. Gjennom AFS Norge, som ble min senderorganisasjon, fant jeg drøssevis med prosjekter. For eksempel kunne jeg jobbe som journalist i Moldova, barnehagearbeider i Polen, assistent for nye frivillighetsprosjekt i Spania, og restaurering av et gammelt slott på landsbygda i Frankrike. Jeg valgte det siste. Sammen med russere, meksikanere, latviere, østerrikske, libyere og svensker jobbet vi sammen dag ut og dag inn med allslags type jobber. Jeg stelte i hagen, hugget ved, arrangerte internasjonale kvelder med naboer og ledet en sommerleir.

Alt var så annerledes fra hva jeg var vant med fra Norge. Her lærte jeg et håndverk i stedet for å sitte på benken og pugge medieteori. Her snakket vi et nytt språk og kunne lære mye om andre kulturer. Jeg husker at jeg tenkte: “Dette burde jeg fått studiepoeng for!”

Nå er det dessverre usikkert om denne muligheten vil være tilgjengelig for ungdommer fra Norge i fremtiden. Men vi trenger dette tilbudet mer enn noen gang. Coronasituasjonen har presset mange ut i arbeidsledighet, og de kunne hatt både glede og nytte av en annerledes opplevelse. Men bare så lenge regjeringen ikke velger å gå ut av Det Europeiske Solidaritetskorpset.

Jeg spør meg også hvorfor dette tilbudet ikke er bedre integrert i skolen. For de som er usikre på utdanningsvalg, som strever i hverdagen og står i fare for å droppe ut av skolen, kan et frivillig arbeid-prosjekt være akkurat det de trenger for å komme seg videre. Det er på tide at regjeringen forstår hvilket fantastisk virkemiddel dette er mot frafall og arbeidsledighet!

La oss ikke bli et isolert og navlebeskuende folkeslag! Vi lever i en globalisert verden, vi kan ikke gjemme oss vekk og lulle oss inn i det trygge og det behagelige. Vi trenger en oppvoksende generasjon som tør å ta skrittet ut i det ukjente, som skaper vennskap på tvers av kulturer, oppnår nye perspektiver, og som skaper nysgjerrighet sammen med andre. Ungdom trenger å lære på en ny måte, og forstå på en ny måte, og å lære med både hjerte og hjerne. Og vi trenger at samfunn som verdsetter den kunnskapen de tilegner seg!

Etter gode opplevelser erfaringer i utlandet har jeg valgt å bli lærer, og til høsten begynner jeg på pedagogikk. Jeg fikk prøve meg som lærer under mitt frivillige arbeid, og jeg hadde det så gøy med å undervise, lage opplegg for barn og voksne, og å lære bort, at jeg ser på det som en kjempespennende karrierevei. Jeg har et håp om at ikke-formell utdanning og internasjonalisering skal bli anerkjent i større grad i framtida, og at jeg kanskje kan bruke dette i min egen undervisning. Det gir så utrolig mye, og hva er vel mer motiverende enn læringsmetoder som tar utgangspunkt i deltakernes interesser? Jeg håper politikerne får øynene opp for dette fantastiske virkemiddelet mot frafall, at Norge blir med i Solidaritetskorpset, og at disse metodene integreres i skoleverket. Jeg unner alle en liknende opplevelse som det jeg hadde.

Skrevet av Erling Rognhaugen