Fra EU-motstander til ????

Hvordan en tidligere AUFer og EU-motstander fikk åpne sine øyne om EU etter ei ukes fasilitatorkurs i Litauen med ungdommer og unge voksne fra Sentral og Øst-Europa

En av de viktigste egenskapene en politiker burde ha er å kunne reflektere over sine meninger og ikke la oppfatninger eller meninger gro fast. En må alltid spørre seg selv om det en tror på er det rette. Hadde noen spurt meg 19. januar 2018 om jeg var imot EU, så har jeg svart “JA” uten å blunke.

Hadde jeg fått det spørsmålet i dag, så ville jeg ha spurt om hvilket EU jeg skal være imot.  Det sosiale EU med sitt «folk til folk»-arbeid, som bygger opp demokratiene og ungdommenes stemme i Øst- og Sentral-Europa?  Eller det politiske EU som pålegger Norge reguleringer?Skal vi bedømme EU på grunn av de verste sidene, eller de beste? Veier EUs programmer for kulturutveksling og demokratibygging i Øst- og Sentral-Europa opp for at de fremmer markedsliberalisme?   Skal en se på EU fra det lille perspektivet pga. de ulempene Norge har, eller det store bildet for Europa med at de bidrar til fred og stabilitet på kontinentet?  Så hva er det som har gjort at jeg har revurdert min mening om EU? Det er ikke at EU har forandret seg, men at jeg har truffet et EU som ikke passet inn i bildet som jeg ble presentert for i AUF og i norsk media.

Som medlem av NAV Trøndelag sitt brukerråd for ungdom, fikk jeg tilbud om å delta på et ukelangt fasilitatorkurs i Litauen via EU sitt Erasmus+-program. Der møtte jeg aktivt engasjerte ungdom/unge voksne med høystående verv i NGO`er fra Sentral- og Øst-Europa og Tyrkia som viste meg viktigheten av EU for dem. De opplever at landene deres litt etter litt blir mindre korrupte, de blir skolert av EU for å kunne påvirke sine myndigheter på alle nivåer, og når en av deltakerne kunne fortelle at norske EØS-midler blir brukt til å skape fritidsaktiviteter i vedkommende sin kommune – hvordan kan jeg som nordmann ikke bli stolt av det?Mine og dine skattepenger går til å skape et nytt Europa som enda merker arrene etter Sovjetunionen.Hvordan kan jeg som demokratisk sosialist være imot en union som lar folk fra ulike kulturer møtes og lære av hverandres kulturer? Jeg som tror at den beste måten å bekjempe fordommer på er å lære bedre å kjenne. Som Martin Tranmæl formulerte det «Vi må ha beina planta i norsk jord, men blikket vendt utover».

Mine egne fordommer eller manglende kunnskaper om Øst- og Sentral-Europa og Tyrkia ble åpenbare. Jeg var seriøst bekymret for at disse ungdommene/unge voksne ville reagere negativt på meg, hvis jeg fortalte dem at jeg er homo. Men det var jeg som hadde fordommer. Bare fordi de kommer fra Tyrkia, Polen, Latvia og Romania, så trodde jeg at de ikke ville akseptere meg, hvis jeg fortalte det. Men der tok jeg grundig feil. Og selv om det var et fåtall som fikk vite det, fordi jeg bare fortalte det hvis det var naturlig, så tviler jeg sterkt på at noen ville ha hatt et problem med det. For selv om det er uvanlig og ikke normalt med homofile i disse landene, så tror jeg at folk i landene (spesielt ungdom) er mer liberale enn de eldre mennene som bestemmer. Det vil ta en del år, men uten EU sin kulturutveksling og demokratiarbeid i landene, så ville det ha tatt enda lengre tid.

Det er EU sin fortjeneste at jeg nå vet at det «ukjente» norske bandet Hubbabubbaklubb er stort i Romania/Bulgaria.  Eller at solsikkefrø er populært som godteri i deler av Europa.  Jeg skylder EU en takk for at de ga meg muligheten til å bli kjent med ungdom/unge voksne som bruker sin fritid på å skape en bedre fremtid for seg selv og andre, med helt andre forutsettinger enn det jeg er vant til fra Norge. Ville unge voksne i Norge tatt på seg lederverv i nasjonale organisasjoner/råd uten å få betalt? Ville vi ha utført arbeid, uten å få betalt?

Ei uke i Litauen med en fantastisk gjeng med europeisk ungdom /unge voksne, ga meg mange spørsmål. Nå starter jobben med å finne svarene. Vil jeg ende opp som en annen EU-motstander som var fra lengre ute på venstresiden enn meg og som ble EU-tilhenger etter å ha deltatt i deres sosiale prosjekter?

Tiden vil vise.

Skrevet av Atle Olav Sognli