Ingvilds eventyr: Fra Trondheim til Sardinia!

Mitt eventyr med European Solidarity Corps (ESC) gikk til den nydelige øyen Sardinia i Italia. Det ble en reise preget av mestring, opplevelser, utfordringer og sterke menneskemøter. Jeg er utrolig glad for at jeg fikk mulighet til å være med på dette!

Det var utrolig mange interessante og givende prosjekter å velge mellom, med stor variasjon i fokus, fremgangsmåte og lokasjon. Med god veiledning og støtte fra Grimstad frivilligsentral fant jeg et prosjekt som passet meg veldig godt. Prosjektet handlet om bærekraft og menneskerettigheter, noe som interesserer meg veldig, og i tillegg er relevant for utdanningen min. Jeg ordnet en profil, søkte og fikk heldigvis tilbud om intervju veldig raskt. Etter at intervjuet var fullført, tok det rundt en uke før jeg fikk den hyggelige beskjeden om at jeg hadde blitt valgt. Etter dette gikk alt utrolig fort, og det tok ikke lang tid før jeg tatt imot på togstasjonen av min kontaktperson i Italia.  Eventyret var i gang.

Jeg var veldig spent da jeg ble tatt med til leiligheten og møtte de tre andre frivillige jeg skulle bo og jobbe med. Hun jeg delte rom med var fra Tyskland og studerte internasjonale relasjoner. Den andre var en sykepleier fra Spania, og den siste var fra Frankrike og hadde studert økonomi og administrasjon.

Jeg var utrolig heldig og skjønte raskt at dette var jenter jeg kom til å trives kjempegodt med. Vi ble raskt veldig godt kjent med hverandre, og vi gjorde alt mulig sammen. Vi spiste frokost sammen hver morgen og lagde middag eller dro ut om kvelden. Vi dro ofte på kafé, spiste mye pasta, dro på karaoke, bar eller danseklubb og badet på stranden. De som jobbet fast hos organisasjonen var også veldig imøtekommende og inviterte oss på flere eventer og aktiviteter for å bli kjent med resten av de ansatte og de lokale frivillige. Dette skapte et veldig fint sosialt miljø som jeg trivdes veldig godt med.

Det var utrolig mye spennende og sosialt som skjedde hele tiden. Derfor ble de andre frivillige og muligheten til å slappe av mellom slagene veldig viktige. Noen av mine beste minner er kveldene i leiligheten, hvor vi drakk te, snakket ut om dagen som hadde vært, og av og til poppet popkorn og så en episode av “The Bear” sammen. Vi hadde så mange fine samtaler og kjempefint samhold, noe som ga meg mye trygghet og energi.  

Ganske fort begynte vi også å planlegge prosjektet vi skulle gjennomføre. Prosjektet het “Voices up 2026” og var sammensatt av tre delprosjekter. Et av dem var en gruppeutveksling om menneskerettigheter og digitalisering, der temaet var personvern, digitale menneskerettighetsbrudd og mobbing på nett. De to andre prosjektene var rettet mot ungdomsarbeidere. Det første het “Sustain Youth” og handlet om bærekraftig utvikling og hvordan man kan gjøre bedrifter så bærekraftige som mulig. Det andre het “Human rights 3.0” og handlet om menneskerettigheter i en verden som stadig utvikler seg og byr på nye utfordringer. 

Mens de faste ansatte gjorde sine forberedelser, startet vi frivillige med å teste ulike aktiviteter og workshops for å se hvilke som fungerte best, og for å lære hvordan vi kunne lede dem. Å teste bli kjent-leker og «ice breakers» for å øke energinivået var som oftest veldig morsomt, mens de mer seriøse workshopene var mer kompliserte, krevende og faglig interessante. Tanken på å lede workshopene var litt skremmende, men vi fikk mye støtte og oppmuntring av de rundt oss. Så selv om jeg ikke følte at jeg hadde 100% kontroll, kjente jeg meg trygg på at det kom til å gå greit uansett.

Snart ankom ca. 100 deltakere fra hele Europa. Ankomstdagen var ganske kaotisk, og vi sprang rundt for å ta imot deltakere, svare på spørsmål og vise dem hvor de skulle bo. Den første kvelden arrangerte vi velkomstmiddag med hele gjengen. Det var litt overveldende, men samtidig utrolig hyggelig og moro. Dagen etter skulle jeg lede min første workshop, og jeg fikk ansvar for ca. 20 stykker. Oppgaven var å gjøre dem bedre kjent med hverandre, og jeg fikk mitt eget hjørne i det store lokale vi brukte. Jeg måtte jobbe hardt for å bli hørt, men heldigvis gikk det fint. Jeg var veldig fornøyd med hvordan aktivitetene fungerte, og hvor trivelige deltakerne var.

Prosjektet varte i bare 25 dager totalt, så tiden gikk kjempefort! Jeg var veldig fornøyd med organisasjonen jeg jobbet for, men kommunikasjonen og planleggingen var ikke alltid problemfri, så jeg fikk god trening i å tilpasse meg og ta ting på sparket. For eksempel fikk jeg en morgen spørsmål om jeg kunne lede en workshop for 20 italienske videregåendeelever, som skulle begynne om bare 5 minutter! Jeg måtte improvisere en del, og i tillegg måtte jeg konsentrere med for å bruke enklest mulig engelsk språk om ganske kompliserte tema. Likevel gikk det overraskende bra!

Etter dette følte jeg meg for det meste trygg i rollen som kursholder, selv når jeg ledet mer avanserte workshoper og diskusjoner for deltakerne. Deltakerne var veldig reflekterte, kunnskapsrike og hyggelige. Innimellom alt det faglige tok vi dem også med på byvandring, fjelltur, karaokebar, gelateria og pizzeria.

Et av mine beste minner var da vi arrangerte en interkulturell kveld, og de forskjellige gruppene hadde bord med flagget sitt, tradisjonell mat og drikke, og lærte bort spill og dans til hverandre. Det var utrolig gøy å danse forskjellige danser, smake mye nytt og få lært mye om de forskjellige landene. Vi arrangerte også en fotballkamp for alle, og en spillkveld der jeg var ansvarlig for å arrangere en FIFA-turnering. Dette var også definitivt et av mine høydepunkter, og det var kjempetrivelig å se på turneringen og prate med de som spilte og de som ventet på tur.

Brått kom dagen da alle deltakerne skulle hjem, og det var både trist og godt på samme tid. Prosjektet hadde vært en stor suksess, og jeg hadde blitt kjent med helt fantastiske folk, men det hadde også vært en ekstremt intens uke med lite søvn. Heldigvis skulle de andre frivillige skulle bli igjen en uke lenger blant annet for å rydde opp og evaluere prosjektet, og det hjalp veldig med å håndtere alle avskjedene. Etter at det siste arbeidet var fullført, hadde vi en stor avskjedsmiddag før jeg og jentene jeg bodde med dro på vår siste utflukt.

Vi dro nordover for å se noen av de mindre byene og utforske naturen, og det var en nydelig avslutning på en fantastisk opplevelse. Vi bestemte oss også for å planlegge reiser senere, for å besøke hverandre i hvert vårt hjemland, noe jeg ser utrolig frem til. Nå som prosjektet er fullført, skal jeg i tillegg fortsette å reise en stund mens jeg jobber videre med bacheloroppgaven min. Dermed får jeg muligheten til å treffe flere av deltakerne og frivillige allerede i løpet av de neste månedene, noe jeg er veldig takknemlig for. Prosjektet var utrolig spennende, og jeg lærte mye om forskjellige kulturer og perspektiver rundt bærekraft og menneskerettigheter. I tillegg lærte jeg veldig mye nyttig om praktisk arbeid tilknyttet EU, Erasmus +, ikke-formelle læringsmetoder, ungdomsarbeid og ledelse. Generelt vil jeg si det var en opplevelse jeg vokste mye på, både faglig, sosialt og personlig.  

Jeg vil absolutt anbefale alle å delta på et prosjekt gjennom Solidaritetskorpset! Det er utrolig morsomt og lærerikt å jobbe frivillig i utlandet. Man lærer så mye om seg selv og om verden, og jeg tror at alle kan ha godt av en slik opplevelse. Det virker kanskje skummelt på forhånd, men min erfaring er at man får mye støtte og forståelse.  Og selv om du kanskje ikke tror det: Det meste løser seg til slutt!

Skrevet av Ingvild Reinton