Piano Piano, der tilfeldighetene ble selve opplevelsen

Da min siste eksamen på videregående i mai 2025 var gjennomført, stod jeg uten mål og mening. Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle gjøre, og valget stod mellom videre studier og et friår. Som mange andre unge ante jeg ikke hva jeg ønsket å studere, så jeg bestemte meg for å ta et friår. Jeg ønsket dog ikke å sitte hjemme dette friåret, jeg ønsket å reise, oppleve noe nytt og lære mer om meg selv. Da min tante - som jobber som veileder - tipset meg om Solidaritetskorpset, det føltes riktig.

Ønsket mitt var å komme meg ut fra mitt gamle miljø. Jeg ville utfordre meg selv slik at jeg kunne vokse som menneske, men også kanskje finne mer ut av: hvem jeg er? Jeg har alltid elsket Italia og ønsket derfor å søke på flest prosjekter der. Jeg fikk flere tilbud, men valgte til slutt et prosjekt ved Amalfikysten i en organisasjon som heter ACARBIO. Grunnen til at jeg valgte akkurat dette prosjektet var at det var et kortere prosjekt (fire måneder) samt at arbeidsoppgavene var sosiale medier og administrasjon.

Fire måneder var liksom ikke så mye, så når jeg først skulle kaste meg uti noe såpass ukjent og nytt, var det fint at det ikke var et helt  år, slik noen av de andre prosjektene jeg søkte på var. Samtidig følte jeg at det å jobbe med sosiale medier var noe jeg ville mestre, siden jeg selv driver mye med foto på fritiden hjemme. Så derfor takket jeg ja og heiv meg ut i en utfordring jeg aldri vil glemme.

Jeg tror jeg slet med å innse hva jeg hadde gjort før jeg hadde sagt farvel til familie og venner og satt på flyet på vei til Italia. Jeg kjente på en giv etter å oppleve nye ting. Jeg gikk inn i prosjektet med naive øyne, klar for å gripe verden.

Da jeg ankom Italia, hadde jeg en magisk følelse innvendig. På bussen, som kjørte meg langs den nydelige kysten frem til landsbyen jeg skulle bo i, kjente jeg på en gnist innvendig. Alt var så surrealistisk, tenk at dette var mitt nye hjem. Jeg ble tatt godt imot av de frivillige. Én time etter min ankomst var det duket for en av årets største hendelser, Festa del Vino. En vinfestival, der lokale fra hele distriktet kom for å dele gleden av vin og mat.

For en ankomst! Dette passet meg perfekt. En gruppe ungdommer som hjalp til som frivillige på vinfestivalen. De kom fra samme organisasjon som meg, men deltok på et Team Volunteering prosjekt.. De kom fra hele Europa og bodde og jobbet sammen som et team, eller som jeg etter hvert fant ut: som en familie.

Jeg var selv en av flere som deltok på som frivillig alene, ikke i en gruppe. De kommende dagene fikk jeg meg en knekk, for jeg kom liksom ikke skikkelig overens med de andre frivillige. Vi var hyggelige mot hverandre, men det var liksom ikke noe mer. Og når alt rundt meg var så nytt og annerledes, syntes jeg dette ble for mye, og jeg følte meg lost. Hvorfor hadde jeg tatt sjansen på dette?

En av lederne for organisasjonen, Rita, så nok dette. Hun tok meg under vingene sine og lot meg bli med å jobbe med den andre gruppen av frivillige, som hun ledet. Gruppa hadde jobbet med vinfestivalen, og deres neste oppgave var å male en barnehage. Målet var å gjøre veggene om til et kunstverk.

En kveld med pøsregn og stygt vær førte til at jeg sov over hos Rita og hennes gruppe. Fra den kvelden av og de neste 2 ukene fikk jeg være sammen med denne gruppen. Det var magisk; de tok meg imot med så mye varme! Jeg fant ut at dette ikke bare var en gruppe unge voksne, de hadde i løpet av 1 måned (før min ankomst) blitt en familie. Og nå var jeg en del av den. Det var helt unikt. Disse to ukene er noen av de beste ukene i livet mitt; jeg fikk oppleve nydelige og spennende mennesker i magiske omgivelser.

Det er utrolig hvor tett du kan komme på mennesker på to uker. Etter to uker var prosjektet deres over, og de reiste hjem til hvert sitt land. Jeg hadde nesten hjertesorg, for jeg hadde fremdeles tre og en halv måned igjen, men jeg var uten dem.

Jeg ble igjen med de andre frivillige. Jeg hadde en fin tone med alle, men jeg fant liksom ikke mine folk, slik som jeg hadde gjort med gruppen. Jeg bestemte meg derfor for å ta saken i egne hender. Jeg brukte de neste ukene på å reise rundt kysten og oppleve de nydelige omgivelsene rundt meg på egen hånd. Dette var magisk, selv om jeg var alene, kjente jeg ikke på ensomhet. Jeg kjente meg fri.

Jeg tror noe av grunnen til dette var at jeg kom i kontakt med så utrolig mange lokale i løpet av disse utfluktene mine. Sør-italienere har en varme og åpenhet som er unik, og som på mange måter står i sterk kontrast med væremåten vi nordmenn har til vanlig. Dette elsket jeg, og jeg følte jeg levde i en film. Jeg gikk på jobb, og i det sekundet jeg var ferdig, dro jeg ut for å oppleve mest mulig.

Det var ikke slik at jobben var kjedelig heller. Den var faktisk utrolig gøy. Jeg jobbet med sosiale medier og med administrasjon. Papirarbeidet var kanskje ikke så gøy, men jeg gjorde det sammen med Rita, så det gjorde det hyggeligere. Sosiale medier-biten av jobben elsket jeg. Jeg var med på utflukter og små prosjekter og dokumenterte dette med kameraet mitt. Her fikk jeg kombinert lysten til å oppleve nye ting med gleden min for foto.

Det morsomste jeg var med på i jobben løpet av hele oppholdet mitt, var skilpadderedning. Vi sov på stranden sammen med marinebiologer og passet på skilpaddereir. En kveld blåste det opp til storm, og vi måtte manuelt fjerne skilpaddereiret, og flytte det til kontoret vårt. Det er svært uvanlig at man griper inn på denne måten, men her sto det om liv og død for skilpaddeungene. Dette gjorde at vi hver morgen, før solen og turistene sto opp, dro ned til stranden og slapp ut skilpadder i det fri. Dette var en helt magisk opplevelse, noe jeg vil huske for resten av livet.

Jeg fikk etter hvert besøk den nye hjembyen min. Først kom to av søskenbarna mine, og noen uker senere kom min pappa. Det var utrolig gøy å vise dem mitt nye liv.

Jeg ble også kjent med en familie som drev hoteller, Airbnb, samt en helt nydelig keramikkbutikk. Alt startet ved at jeg gikk inn i keramikkbutikken deres for å se på den nydelige kunsten, og kom i prat med en mann. Det viste seg at dette var faren i familien, og eieren av butikken og flere hoteller og restauranter. Han tilbød meg en jobb. Jeg ønsket ingen jobb ettersom jeg jobbet som frivillig, men sa at jeg gjerne kom opp noen ganger i uken og jobbet gratis for dem. Jeg så på det som en unik mulighet til å lære mer italiensk og lære mer om deres kultur, samt om keramikkunst. Ettersom keramikk har dype røtter i området rundt Amalfikysten, var dette en helt magisk opplevelse. Det var utrolig autentisk. Hver gang etter jeg hadde «jobbet» i butikken deres, inviterte de meg med på å spise familiemiddag på den fineste restauranten de eide. Der satt jeg på et femstjerners hotell, og rundt bordet satt det en hel italiensk familie som jeg nå var blitt en del av.

Alt var magisk, jeg følte jeg levde i en drøm. Men en dag sa det stopp. Jeg løp ned til bussen for å rekke den da jeg tråkket over. Jeg fortsatte å løpe og trodde jeg bare hadde tråkket hardt over. Men foten min hovnet mer og mer opp, og når jeg sto opp neste dag, greide jeg ikke å gå. Jeg ble kjørt til sykehus og fikk vite at ankelen min var brukket.

Det var ikke bare ankelen min som knakk, men jeg knakk også litt sammen. Jeg var langt vekk fra familie og alt trygt, og måtte nå greie dette helt selv. De fleste italienere i Sør-Italia kan ikke engelsk, og legene var ikke noe unntak. Jeg var nå i et fremmed land, med brukket ankel, og kunne ikke kommunisere skikkelig med legene, og forsto egentlig ikke alvoret i situasjonen. Jeg valgte å bli i Italia, med en naiv tanke om at jeg kom til å være ferdig med krykker om 2–3 uker. Det skulle vise seg å ta 2–3 måneder i stedet.

Den brukne ankelen min ga en bråbrems i oppholdet mitt. Heldigvis hadde jeg god støtte i både Rita og de lokale vennene mine. En av de italienske kompisene mine var så snill at han kjørte meg til hver eneste legetime og oversatte det doktorene sa. Uten de nye vennene mine hadde jeg aldri greid å håndtere situasjonen slik jeg gjorde.

Siden jeg brakk ankelen kunne jeg ikke lenger reise rundt slik jeg hadde gjort tidligere. I stedet brukte jeg denne tiden på å være sammen med både de lokale vennene mine og de nye frivillige, som jeg nå kom kjempegodt overens med. Naboen vår drev et ysteri, og kom jevnlig med råvarer på døren til oss. Vi kom veldig nær denne damen og ble ofte invitert inn på kaffe. Dette er en varme som gikk igjen hos lokalbefolkningen. Naboene våre på kontoret var musikere. De inviterte meg med på konsertene deres, samt åpnet huset sitt for meg. Varmen jeg opplevde fra de lokale gjorde at det å ha en brukket ankel plutselig ikke var så ille likevel.

Noen uker før hjemreise ble jeg invitert med på å hoste et YouthPass-prosjekt der temaet var fast fashion. Dette var et 10-dagers prosjekt lengre sør i Italia, og vi reiste ned og tok imot 30 unge voksne fra hele Europa. Dette var en utrolig gøy opplevelse, og jeg fikk meg enda flere venner fra hele verden. Det var utrolig spennende, og jeg elsket både menneskene og de nye omgivelsene.

Etter dette prosjektet tok slutt, dro vi tilbake til Amalfikysten. De siste ukene brukte jeg sammen med vennene mine. Vi dro ut og spiste, dro på vinbarer, hadde spillkvelder og brukte tiden sammen. Været hadde begynt å bli kaldere og våtere, likevel var det varmt rundt oss.

Så kom dagen jeg skulle forlate dette eventyret jeg nå hadde tatt del i. Det var vemodig å reise fra det som nå kjentes ut som hjemme. Jeg hadde bygget meg et liv her nede i Italia, og nå skulle jeg reise fra det. Jeg felte noen tårer i taxien på vei til flyplassen. Det var en kombinasjon av glade og triste tårer. Jeg var trist over at dette kapittelet var slutt, men utrolig glad og takknemlig for alt det vidunderlige jeg hadde fått oppleve og alle de fantastiske menneskene jeg hadde møtt.

Jeg hadde i løpet av denne reisen lært utrolig mye, og tok med meg noen nye livsmottoer hjem i bagasjen: viktigst av de alle: «Piano Piano!».  Men også: «vekst skjer utenfor komfortsonen», «hvis du smiler til verden, smiler den tilbake», og «lev enkelt, lev lykkelig».

En ting var sikkert; denne reisen hadde vært magisk. Jeg visste kanskje ikke så mye mer om hva jeg hadde lyst til å bli eller hva fremtiden min ville bringe, men jeg hadde lært utrolig mye om meg selv, og fått venner og opplevelser for livet.

Samtidig reflekterte jeg over hvor tilfeldig hele oppholdet mitt hadde vært. Ikke bare det at jeg valgte å reise, men også alt som skjedde underveis. For det var når ting ikke gikk helt på skinner, at jeg kanskje opplevde de beste tingene. Tilfeldighetene hadde definert hele oppholdet mitt: fra å føle seg litt ensom til å finne seg venner for livet, til å plutselig få seg en jobb i en keramikkbutikk og en «lokal familie», til å brekke ankelen og på den måten bli så godt kjent med de lokale og den autentiske italienske kulturen. Nedturene mine hadde i løpet av hele oppholdet ført med seg noe positivt. Det var når ting ikke gikk etter planen at jeg hadde det gøyest.

I den verden vi lever i nå, med sosiale medier og et konstant press om å være perfekt, er det fort gjort å glemme at det er i motgang du vokser. Ting trenger ikke alltid å være så perfekt. Livet er fullt av tilfeldigheter, og det er det som gjør det så vakkert og spennende. Selv om Solidaritetskorpset bød på både oppturer og nedturer, anbefaler jeg det på det sterkeste. Det er en unik mulighet til å vokse som individ, og komme tett på nye land og kulturer. Jeg har fått meg venner over hele verden. Jeg skal til og med reise ned til Lisboa og besøke en av jentene jeg ble kjent med i løpet av oppholdet. I tillegg vurderer jeg sterkt å reise tilbake til Amalfikysten i sommer. Et bedre tegn enn det kan du ikke få. Solidaritetskorpset er viktig både på individnivå, men også i et større perspektiv.

Jeg vil slå et slag for viktigheten av EU som organ, og det de gjør med Solidaritetskorpset. I den urolige verdenen vi lever i dag, er det desto viktigere at vi bygger broer med andre land og ikke bryter dem ned. Vi unge er neste generasjon, og vi skal sammen ta over denne verden en dag. Da tror jeg det er superviktig at vi har tiltak som dette, som knytter oss tettere sammen, som skaper forståelse og dyrker fellesskapet. Jeg har personlig fått et helt annet forhold til verdenssituasjonen og EU etter mitt opphold som frivillig. Jeg tror faktisk at verden hadde vært et bittelitt bedre sted hvis flere hadde fått denne erfaringen og kunnskapen.

                                                                                               Skrevet av Marit Eirin Risnes