En møteplass på den tsjekkiske landsbygda

Drømmer du om småbruksidyll? Eller å reise rundt i Europa? Det gjorde nemlig jeg da jeg lette rundt på nettet etter noe meningsfylt å engasjere meg i. Da jeg oppdaget Det europeiske solidaritetskorpset, falt alt på plass.

Jeg har lenge vært opptatt av bærekraft, natur og økologisk gårdsdrift, og derfor søkte jeg om å jobbe frivillig på en gård i Tsjekkia. Noen uker senere satt jeg på toget på vei nedover mens tankene svirret. Jeg var på vei til et land jeg aldri hadde vært i før, helt alene, for å jobbe som frivillig med et prosjekt jeg visste lite om. Selvsagt var jeg litt nervøs, men samtidig gledet jeg meg helt enormt til å gjøre noe nytt.

Da jeg gikk inn på gårdsplassen for første gang, ble jeg målløs. Jeg hadde kommet til en liten gård midt ute i skogen, omgitt av frukttrær og en vakker blomstereng. Vertene Eva og Lukaš tok meg kjempegodt imot, vi delte gode historier med hverandre, og jeg følte meg umiddelbart som hjemme. Fra å tilbringe formiddagene i urtehagen til å bygge videre på huset, følte jeg at alt ga mening i den store sammenhengen. 

En vanlig dag startet gjerne med frokost og en felles oppvarming. Deretter ble vi fordelt på ulike oppgaver som varierte fra å slå gress til å kløyve ved og pusse opp huset, og vi rullerte på å lage lunsj og middag. Det overordnede temaet for prosjektet var “The meeting point”, altså å skape gården om til en sosial møteplass. Derfor lagde vi et utekjøkken med innlagt vann og la gulv på loftet for å skape et yoga-rom. På ettermiddagene og i helgene hadde vi fri, og da fikk vi tilbud om flere aktiviteter som konserter, turer til småbyene rundt, besøk på lokale tehus og mye mer. Med andre ord var ingen dag lik, og jeg fikk mulighet til å prøve noe nytt hver dag.

Jeg ble også veldig godt kjent med de andre ungdommene som var frivillige. Vi var 11 stykker fra ulike land og med forskjellig bakgrunn, så det ble mye kulturutveksling i det daglige. Til tross for forskjellene våre, hadde vi til felles at vi ønsket å skape noe verdifullt sammen. Best av alt husker jeg da vi skulle frakte et hønsehus midt på natta med en gammel ambulanse. De unike opplevelsene sveiset oss enda tettere sammen, og det ble vanskelig å ta farvel da vi skulle hjem etter to uker. Flere av oss har fortsatt kontakt og mimrer tilbake til reisen vår.

Kort sagt angrer jeg ikke et sekund på at jeg reiste. Jeg har fått minner for livet, og jeg har lært så mye om meg selv og menneskene rundt meg. Derfor anbefaler jeg alle som har mulighet til å reise ut og oppleve Europa gjennom Det europeiske solidaritetskorpset.

Skrevet av Julia Oniszczuk